Møtet som avgjør.

Når møtet med skolen vekker gamle sår

Møter med skolen handler aldri bare om timetall, læringsmål eller tiltak. De berører noe langt dypere. For foreldre er dette øyeblikkene hvor du sitter i samme rom som de menneskene som tilbringer mye av dagen sammen med barnet ditt. Menneskene du håper at ser det du ser, og forstår det du forstår. Det i seg selv kan kjennes stort.

Flere foreldre beskriver at de gruer seg. Ikke fordi de ikke vil samarbeide, men fordi møtene vekker en følelse av usikkerhet: Blir jeg tatt på alvor? Hører de det jeg sier? Forstår de barnet mitt, slik jeg gjør?  Det gjør deg ikke mindre kompetent, tvert imot. Det betyr at du tar rollen din på alvor. Du møter opp med hjertet først, og det er en styrke.

For noen handler det også om noe enda eldre. Om minner fra egen skolegang; Lærere som ikke så dem, situasjoner der de selv følte seg misforstått, eller en opplevelse av å være “den vanskelige” som alltid feilet, eller “den flinke” som ikke måtte feile. Alt dette ligger i kroppen, og det tas med inn i møterommet uten at man alltid merker det. Derfor kan et ord, en tone eller et blikk vekke minner og følelser som ikke kommer fram i selve samtalen.

Skolen kjenner også på press

Lærere kommer ikke inn i møtene for å skape avstand. De ønsker å finne løsninger. De ønsker gode relasjoner. Samtidig står de i et betydelig krysspress: mellom behovene i klassen, forventninger fra foresatte, rammer som er trange og et system som krever mer enn tiden tillater.

Ofte sitter både lærere og foreldre i samme rom, med hver sin uro, uten at de vet at den andre også kjenner på den.

Det gode møtet starter før du går inn døra

Det handler ikke bare om hva som sies. Det handler om tryggheten som ligger i forkant.

Når du kommer forberedt, faller skuldrene som regel litt ned.
Det kan være så enkelt som:

• skriv ned tre ting du vil få frem.

• bestem deg for én ting du vil lytte ekstra etter.

• ta med eksempler fra hverdagen og konkrete situasjoner, for det er ofte lettere å forstå enn generelle bekymringer.

Slike små grep hjelper deg å holde fokus når følelsene presser på, og de gir læreren et tydelig bilde av hva du ønsker og hva barnet ditt trenger.

Når samtalen blir vanskelig

Et møte kan være krevende selv om alle vil det beste. Det kan oppstå misforståelser, eller du kan kjenne at tårene er på vei. Det betyr ikke at du er vanskelig. Det betyr at du bryr deg og at dette betyr mye.

Midt i det hele kan du minne deg selv på én ting:
Du og skolen har faktisk samme mål, selv om du ikke opplever det slik alltid. De jobber der, fordi de er opptatt av formidling og barns utvikling.

Når begge parter klarer å vende tilbake til det, selv om samtalen går inn i skarpere terreng, skjer det ofte noe fint. Tempoet senkes. Perspektiver endres. Felles løsninger dukker opp. Det er da de gode møtene skjer: de som gir håp, retning og følelsen av at barnet ditt ikke bare blir sett, men forstått.

Til slutt

Avslutningen av et møte er like viktig som starten. Når du reiser deg fra stolen og går ut døra, tar du med deg det som ble sagt, og det som ikke ble sagt. Derfor kan det være lurt å oppsummere i to korte setninger før dere avslutter:
- Hva har vi blitt enige om nå? 
- Hva er neste steg, og hvem gjør hva?
Det gir trygghet, forutsigbarhet og en følelse av felles retning. Og kanskje viktigst: Det gjør at du går ut av rommet med vissheten om at dere står sammen om barnet ditt og på vei samme retning.

Og husk:
Gode møter handler ikke om å være fagekspert.
De handler om å være forberedt, være tydelig, og være menneske.